Tror vi det ikke før vi får se det? Diskusjonen om medienes bildebruk, påvirkning og ansvar.

«La folk få se hva de har gjort mot gutten min.» Det var de berømte ordene fra Mamie Till, mor til Emmett Till, den svarte fjortenåringen som på sommerferie i Mississippi i 1955 ble drept på bestialsk vis av to hvite menn fordi han skulle ha plystret etter en hvit kvinne. Moren insisterte på at Emmetts kiste skulle være åpen slik at folk kunne se og pressen ta bilder. Over 100 000 kom for å se, bilder ble publisert i amerikansk presse og hendelsen ble et vendepunkt i borgerrettighetskampen i USA, til tross for at den hvite «mainstream»-pressen ikke våget å vise bildene.

Debatten om bruk av bilder fra grusomme forbrytelser har blusset opp i USA stadig oftere de siste årene, særlig i kjølvannet av skoleskytinger.  Siden 2020 har skuddskader vært den ledende dødsårsaken før barn i USA (med trafikkulykker på andreplass), og sterke røster blant publikum og i pressen mener at det nå er nødvendig at media tvinger publikum og politikere til å se hvordan skuddskader ser ut i det virkelige liv – i sterk kontrast til hva man er blitt vant til å se på TV og i videospillenes verden.

Etter skoleskytingen i Uvalde, Texas, har både leger og journalister som var til stede tatt til orde for at publikum må sjokkeres ut av sin passivitet og mangel på reaksjon overfor våpenlobbyen og deres støttespillere. Gråtende pårørende og tekstbeskrivelser påvirker ikke like sterkt som et bilde av et sønderskutt barn, påpekes det. Argumentet er at intet vil skje politisk før publikum tar inn over seg hva som egentlig skjer når et barn blir skutt i filler. En kommentarartikkel i New York Times konkluderer med at det ikke er «shock value» vi er ute etter, men heller «truth value». Medienes viktigste oppgave er å få sannheten frem.

Historien har vist at sterke visuelle virkemidler ofte fører til politisk oppmerksomhet og endringer i samfunnet. Vi så det etter videoopptaket av George Floyd som ble drept da en politimann knelte på halsen hans, og vi har sett det når abortmotstanderne har brukt blodige bilder av fostre i sin kamp. Og her i Europa førte et hjerteskjærende bilde av en druknet liten gutt til at flyktningkrisen kom på dagsorden med fornyet styrke.

Men hva er medienes ansvar? Er grusomme bilder av skader og drap nødvendig for å påvirke samfunnet, eller er det sensasjonalistisk lokkemat for å selge flere aviser? Skal mediene publisere alt som har nyhetsverdi, eller har de et ansvar for å tenke gjennom om dekningen kan medføre ytterligere skadevirkninger, ved for eksempel å inspirere andre potensielle massemordere? Og hva med ofrenes familie – må de godkjenne bildene før bruk?

Shorenstein Center on Media, Politics and Public Policy ved Harvards Kennedy School har gått dypere inn i denne diskusjonen og intervjuet en rekke eksperter og pressefolk. Dette er spørsmål pressen kontinuerlig bør jobbe med, både i USA og i Skandinavia. Ler mer her.